ETTER FIRE ÅR med løfter og tomsnakk om mesterskap, stolte øyeblikk og underholdning under Åges regime, hadde lunkenheten spredd seg som en epidemi blandt selv de mest radikale elskere av spillet fotball i Norges land. Jeg vil nødig bruke kalorier og spalteplass på Hareides fall, men slingringsmonnet på dagens internasjonale fotballscene er rett og slett ikke stort nok til kardinalfeil av den sort vi fikk servert i forrige kvalikk.
Et løfte er like fullt et løfte. Resultater og entusiame i folket er en landslagstreners levebrød.
På papiret blir ikke Åge Hareides periode på landslaget stående som noe annet enn en fis i havet.
PINT under Semb, plaget i Wimbledon og korsfestet under Hareide, men stod opp igjen da endetidens profetier hadde sendt en likegyldighetens ånd over norsk landslagsfotball.
- Men noen Gud er jeg ikke. Ikke tror jeg på ham heller, uttale Drillo etter at miraklet på i Düsseldorf hadde feid over et norsk folk med hungersnød etter fotballmagi.
De fleste av oss valgte nok å sette akkurat det på Drillos konto for ydmykhet der vi satt frelst og omvendt av pinse-karasmatiske virkemidler som 4-5-1, press på ballfører og lynkjappe overganger. Tiden var plutselig skrudd elleve år tilbake. Drillostilen var blitt legitim. Stilen som ved årtusen-skiftet av mange ble sett på som spedalskhet, var nå sannheten alle ville tilbe.
Hvorfor, så plutselig?
Det er lettere å misjonere sin religion til et desperat folk. Et folk som har opplevd å bli ført bak lyset i så tilstrekklig grad at det ikke lenger har grunnlag for å tro på sine egne visjoner. Er man presset langt nok oppi sitt eget hjørne, er det bare en ting som teller i fotball: RESULTATER.
Da Sondre Kåfjord og Karen Espelund en kald januar dag børstet støvet av vårt kjære fotballklenodium, som få år tidligere hadde blitt nektet adgang til fotballforbundets eget rike, Ullevaal Stadion, lot ikke hyklerne seg be to ganger. Truls Dæhlie hadde talt. Mannen som skriver der vinden blåser, uansett værprognose, skulle få en hustrig vinter i møte. Fra endetider til snåsamannen og tilbake til utgangspunktet. Hvor mange ganger skal Drillos utskjelte og bespottede fotballreligion korsfestes for så å stå opp igjen fra de døde?
SVARET er antagelig nærmere enn vi tørr å ane. Allerede når spillerne stolt entrer matta i de røde farger på De Kuip Stadion i Rotterdam i kveld, vil vil få det endelige og rettmessige svaret på om Drillofotballen er ute på dato eller ei.
Hvor underlig det kan høres ut, tror jeg faktisk det er lettere å slå et stjernespekket Nederlansk mannskap som allerede har VM-billetten i lomma og mentalt allerede sitter på førsteklasse til Johannesburg, kontra et sultent Makedonsk kollektiv, som aldri hadde noe mål om å underholde noen som helst. Vi har sett det før. Drillofotballen kommer til sin rett når det virkelig gjelder. Når mostanderen er Brasil, England, Tyskland eller Nederland. Jeg så et Nederlandsk kollektiv som aldri skinte mot Island, men som gjorde jobben og til tider spilte god fotball. Tidligere i kvaliken har jeg sett et Nederland som er bedre defensivt enn offensivt. Jeg vil gi Drillo rett i sitt utsagn om at de burde scoret flere mål i kvaliken, men problemet er at vi enda ikke står i posisjon til å hevde noe slikt. Først må vi ut å gjennskape magien vi så mot Tyskland.
ETTER FORESTILLINGEN som ble servert i Skopje, og ikke minst med det faktum at vår kanskje beste og viktigste brikke i Brede Hangeland må stå over oppgjøret på grunn av karantene, gjør utfordringen overveldene og i mange øynes umulig. I byen der Gud en fotballkveld tidlig på 1990-tallet ble sagt å være norsk fordi landslaget kunne gå svimle av banen med historiens heldigste 0 - 0-resultat.
Så umulig at troen på Drillo ikke kan flytte fjell?
‹‹Men tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees››
Jeg tror på fortsatt VM-håp for det Norske folk!
Vekkelsen er her!