Jarand Millett og Tom Klefstad varmer opp til Sør-Afrika 2010 - Klefstad.net

DET ER PÅ TIDE at noen tar bladet fra munnen og behandler landslaget med en smule objektivitet. Vist har det norske folk lagt bak seg noen skuffende kvaliker, men altfor ofte har kritikken skutt feil tema. Det har etter min mening ført til et feil fokus rundt det norske landslaget.

Ikke missforstå meg. Jeg applauderer høylytt hver gang Bengt Eriksen og Drillo (ihvertfall til en viss grad) m.fl. åpner munnen. Disse såkalte ekspertene som mange vil kalle dem, er jeg langt i fra enig med hver eneste gang, men de representerer noe som altfor ofte ikke står på plakaten i norges største aviser, nemlig fotballfaglig tyngde.

I KJØLEVANNET av de katastrofale Myhre-tabbene i fjorårets EM-kvalik, har det etter min mening oppstått et altfor stort fokus på keeperplassen, og det såkalte keeperproblemet. Selvfølgelig hadde pressen all sin rett til å rette kritikk mot de grusomme keeper-blemmene til både Myhre og Opdal da det skjedde i fjor. Problemet oppstår imidlertid når denne saken blir så langdryg, at den totalt stjeler all oppmerksomhet fra temaer som er mye viktigere, hvis vi virkelig ønsker et landslag som kan spise kirsebær med de store. Mange vil kanskje mene at jeg selv har slengt meg på hylekoret her i bloggen, men jeg håper det kan sees på som et sakelig intiativ til debatt, og ikke en total planløs handling.

FEIL FOKUS #2 er etter min mening norsk presses til tider skremmende, naive og ensidige resultat fokus. Vist er ikke dette bare et fenomen i Norge, men selvfølgelig i de fleste land.

Jeg har ingen problemer med å se at Hareide ikke har oppnådd gode nok resultater med landslaget, men det som har bekymret meg mye mer, er de skuffende prestasjonene landslaget har levert under Åge Hareides ledelse. Her skal det sies at Hareide neppe har gjort det veldig mye lettere for seg selv, ved og altfor ofte komme med krøkkete uttalelser, som nok i mange tilfeller har dratt fokuset bort fra landslagets prestasjoner, og over på resultater.

Bak LED-lysene på tavla ligger diskusjoner som gjennombruddshissighet, press på ballfører, formasjon, sjanser etc. Hvis du i fremtiden kan være så snill å rette en smule mer fokus på disse teamene Truls Dæhli, vil det kanskje føre til at flere enn oss motgangssupportere i det hele tatt gidder å løfte blikket mot GET-kontrollen på stuebordet.

I SKOTTLAND KAMPEN på lørdag så jeg for første gang på flere år et landslag som løp for hverandre, var gjennombruddshissige og som ikke minst hadde selvtillitt til å spille ball. Konstellasjonen Strømstad, Winsnes og Grindheim på midtbanen gir oss en selvtillitt og tro på egne ferdigheter både med og uten ball, som vi sjelden har sett under Hareides regime. Grindheim og Strømstad ser ut til å ha vokst enormt etter å ha søkt lykken på kontinentet. Hangeland, som har rukket å bli en høyt respektert arbeider på balløya, ser ut til å ha brukt nok tid på tilvende seg nivået, og kan heller rette fokus mot å sy sammen Norges til tider vaklete forsvar. Selv om bataljonen bakerst på Hampden Park fungerte godt og takket være mye omtalte “Chris the miss” unngikk baklengsmål, var det et par ting å sette pekefingeren på.

Skal vi sette oss som mål å beseire fotballstormakten Nederland må posisjoneringen i det bakre ledd bedres. Da tenker jeg mest på backene Høiland og Riises tendenser til hele tiden å gi rom på ytterkantene av banen. Holland er tilbake i sitt beryktede totalsystem og maskineri 4-3-3. Gir vi dem rom på kantene vil de omringe oss og vi kan vente å bli presset inn i eget mål. Gamsten bør derfor fortsette der han slapp på lørdag, på høyrekanten, og ikke danne venstreside med John Arne Riise. Gamst Pedersen og John Arne på samme kant vil føre til store defensive hull.

Naivt er det dog å tro at Nederland ikke kommer til å presse oss fra alt håp, hvis vi velger å prøve og forsvare oss til seier. Tarik Elyounoussi uttaler i et intervju til magasinet i Dagbladet at han elsker å spille med Carew fordi han stjeler oppmerksomheten til forsvarerne, og at han får frie tøyler til å løpe. Det samme har Carews spissmaker i Aston Villa, Gabriel Agbonlahor uttalt. Nettopp av den grunn ville jeg valgt Tarik som John Carews spissmakker på Ullevaal på onsdag. Hareides bruk av Iversen mot Skottland kan forsvares. Vi trengte luftstyrke og fikk det. Mot et mye mer ballsikkert og temposterkt Nederland-kollektiv tror jeg ikke passordet for å bryte gjennom er det samme.

En annen ting som til tider fungerte meget godt mot Skottland var det kollektive presset på ballfører. Vi er helt avhengig av å opprettholde den samme standarden her, for i det hele tatt å kunne ta en problemstilling som “kan vi slå Nederland?” i vår munn. Christian Grindheim viste tendenser som kan overbevise Åge som at han er rett mann for den sentrale rollen, og plante tankene til Martin Andresen i Vålerenga for godt. Han viste passningssikkerhet og kreativitet, men mot Nederland vil jeg se en tøffere Grindheim, som går enda mer i krigen, og viser oss hvorfor han har vært en av nøkkelspillerne i Trond Sollieds Herenveen.

TULLETE INNKAST har blitt en uvane på det norske landslaget vi etterhvert har tilvendt oss. Jeg vil applaudere comeback-kid Erik “Myggen” Mykland for hans bidrag til å sette fokus på dette i fotballprogrammet Bakrommet i forrige uke på NRK. Hver gang vi vinner et innkast, skal John Arne kjæle med ballen som det var hans egen Shetlands Ponny. Tempoet draes ned, sekundene tikker og vi mister rytmen i angrepsspillet. Jeg holdt regnskap mot Skottland, og IKKE ETT eneste av disse tøysete innkastene førte til farligheter innenfor motstanderens 16-meter. Dette er en uting, som må renskes bort!

NEDERLAND har mange styrker og svakheter, og jeg vil ikke belyse alle disse her og nå, men det hersker liten tvil om de er et mye sterkere kollektiv offensivt kontra defensivt. Det kan vi utnytte ved å sette fokus på noen av temaene jeg har nevnt i dette innlegget, og ikke minst tørre å angripe med flere enn Carew. Ikke hodeløst, slik at Nederlands offensive kraft kontrer oss i senk, men med smarthet.

Jeg har tro på seier på onsdag. Kall meg gjerne naiv, men den spillemessige oppturen og helhetlige prestasjonen mot Skottland gir meg håp.

Støtt opp om Nasjonen!
Det er på tide å bøye seg etter GET-kontrollen igjen!

Jeg skal til Ullevaal.