Jarand Millett og Tom Klefstad varmer opp til Sør-Afrika 2010 - Klefstad.net

Hvem sa det ikke var VM i år? Og Confederations Cup.. Hva i all pakka er det? Antagelig er du ikke alene hvis dette har gått deg huset forbi. Confederations Cup er rett og slett prøve-VM i fotball. Som de fleste vet arrangeres Fotball-VM i Sør-Afrika neste sommer. Fifa ønsker å tjuvstarte festen og ikke minst la arrangøren få litt trening i mesterskap. Publikumstilstrømningen og rammene rundt kampene er selvfølgelig ikke den samme som i et VM. Heller ikke presset på lagene. Skuldrene senkes og prestasjonene blir ofte bedre. I to uker fra gruppespillet starter søndag 14. juni til det hele avgjøres med finale på Ellis Park i Johannesburg 28. juni, samles mesterne fra alle kontinenter for å gjøre opp om trofeet ett år på forskudd.

I 2005 år ble den samme turneringen arrangert i Tyskland, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg sjelden har opplevd så mye deilig og underholdende fotball i sommervarme.

Det er selvfølgelig ikke mulig å sammenligne Confederations Cup med noe så stort, episk og mektig som et VM i fotball, men hvorfor ikke legge seg i go’stolen fra 14. juni og lure hjernen til å tro at det faktisk er Fotball-VM? Jeg akter å gjøre akkurat det!

Dette er trøstefotball for alle oss som sørger etter at Norges VM-drøm regelrett ble skylt ned i klosettet etter tapet mot Nederland. For all del, unngå fotballdehydrering i sommervarmen!

LITT HISTORIE

Det begynte pent og pyntelig i Saudi-Arabia i 1992. Den arabiske nasjonen inviterte noen av verdens beste nasjoner til King Fahds Cup. Denne turneringen ble holdt to ganger, i 1992 og 1995. FIFA fant ideen interessant, og “overtok” turneringen i 1997. Siden har den blitt arrangert annethvert år under navnet Confederation Cup, fram til 2005. Men så ble det bestemt at turneringen skal avvikles bare hvert fjerde år - året før VM. Og den skal holdes i samme land som VM påfølgende år. Årets Confederation Cup går dermed i Sør-Afrika, fra 14. til 28. juni. Vinnerne fra de seks verdensdelene (confederations) deltar sammen med arrangørlandet og regjerende verdensmester. I de tilfellene der regjerende verdensmester også deltar som mester fra sin egen verdensdel, kommer tapende finalist fra forrige VM inn, slik at det blir åtte lag.

Brasil er regjerende mester. De slo Argentina 4-1 i finalen i Tyskland i 2005. De vant også i 1997, og er sammen med Frankrike eneste land med to seirer. Frankrike vant i 2001 og 2003. Argentina (1992), Danmark (1995) og Mexico (1999) har hver sin seier.

LAGENE

EGYPT - Afrikanske mestere (CAF 2008 African Cup of Nations)

BRASIL - Sør-Amerikanske mestere (CONMEBOL Copa América 2007)

NEW ZEALAND - Oceanske mestere (OFC 2008 OFC Nations Cup)

IRAK - Asiatiske mestere (AFC 2007 AFC Asian Cup)

ITALIA - Verdensmestere (FIFA World Cup 2006)

SPANIA - Europamestere (UEFA Euro 2008)

SØR-AFRIKA - Vertsnasjon for VM 2010

USA - Sentral & Nord-Amerikanske mestere (CONCACAF 2007 Gold Cup)

GRUPPENE

Gruppe A - New Zealand, Irak, Spania, Sør-Afrika

Gruppe B - Brasil, Egypt, Italia, USA

TV-GUIDE TIL CONFEDERATIONS CUP 2009

Søndag 14. juni kl 16.00: Sør-Afrika - Irak TV 2 Sport Kommentator: Magnar Kvalvik

Søndag 14.juni kl 20.30: New Zealand - Spania NRK2 Kommentator: Arne Scheie

Mandag 15. juni kl 16.00: Brasil - Egypt NRK1 Kommentator: Arne Scheie

Mandag 15. juni kl 20.30: USA - Italia TV 2 Sport Kommentator: Morten Langli

Onsdag 17. juni kl 16.00: Spania - Irak NRK1 Kommentator: Arne Scheie

Onsdag 17. juni kl 20.30: Sør-Afrika - New Zealand TV 2 Sport Kommentator: Morten Langli

Torsdag 18. juni kl 16.00: USA - Brasil NRK1 Kommentator: Arne Scheie

Torsdag 18. juni kl 20.30: Egypt - Italia TV 2 Sport Kommentator: Morten Langli

Lørdag 20. juni kl 20.30: Irak - New Zealand NRK2 Kommentator: Arne Scheie

Lørdag 20. juni kl 20.30: Spania - Sør-Afrika TV 2 Sport Kommentator: Morten Langli

Søndag 21. juni kl 20.30: Italia - Brasil NRK2 Kommentator: Arne Scheie

Søndag 21. juni kl 20.30: Egypt - USA TV 2 Sport Kommentator: Magnar Kvalvik

Onsdag 24. juni kl 20.30: Semifinale A1 - B2 TV 2 Sport Kommentatorer: Morten Langli & Petter Myhre

Torsdag 25. juni kl 20.30: Semifinale B1 - A2 NRK3 (OBS!) Kommentatorer: Andreas Stabrun Smith & Arne Scheie

Søndag 28. juni kl 15.00: Bronsefinale NRK1 Kommentator: Arne Scheie

Søndag 28. juni kl 20.30: FINALE TV 2 Sport Kommentatorer: Morten Langli & Petter Myhre

GODBIT FRA 2005

Les mer om Confederations Cup på Tv2sporten:
Keeperduellen som kan avgjøre prøve-VM
Brasils kaptein drømmer om seier i prøve-VM
Her ser du prøve-VM

ETTER FIRE ÅR med løfter og tomsnakk om mesterskap, stolte øyeblikk og underholdning under Åges regime, hadde lunkenheten spredd seg som en epidemi blandt selv de mest radikale elskere av spillet fotball i Norges land. Jeg vil nødig bruke kalorier og spalteplass på Hareides fall, men slingringsmonnet på dagens internasjonale fotballscene er rett og slett ikke stort nok til kardinalfeil av den sort vi fikk servert i forrige kvalikk.

Et løfte er like fullt et løfte. Resultater og entusiame i folket er en landslagstreners levebrød.
På papiret blir ikke Åge Hareides periode på landslaget stående som noe annet enn en fis i havet.

PINT under Semb, plaget i Wimbledon og korsfestet under Hareide, men stod opp igjen da endetidens profetier hadde sendt en likegyldighetens ånd over norsk landslagsfotball.

- Men noen Gud er jeg ikke. Ikke tror jeg på ham heller, uttale Drillo etter at miraklet på i Düsseldorf hadde feid over et norsk folk med hungersnød etter fotballmagi.

De fleste av oss valgte nok å sette akkurat det på Drillos konto for ydmykhet der vi satt frelst og omvendt av pinse-karasmatiske virkemidler som 4-5-1, press på ballfører og lynkjappe overganger. Tiden var plutselig skrudd elleve år tilbake. Drillostilen var blitt legitim. Stilen som ved årtusen-skiftet av mange ble sett på som spedalskhet, var nå sannheten alle ville tilbe.

Hvorfor, så plutselig?

Det er lettere å misjonere sin religion til et desperat folk. Et folk som har opplevd å bli ført bak lyset i så tilstrekklig grad at det ikke lenger har grunnlag for å tro på sine egne visjoner. Er man presset langt nok oppi sitt eget hjørne, er det bare en ting som teller i fotball: RESULTATER.

Da Sondre Kåfjord og Karen Espelund en kald januar dag børstet støvet av vårt kjære fotballklenodium, som få år tidligere hadde blitt nektet adgang til fotballforbundets eget rike, Ullevaal Stadion, lot ikke hyklerne seg be to ganger. Truls Dæhlie hadde talt. Mannen som skriver der vinden blåser, uansett værprognose, skulle få en hustrig vinter i møte. Fra endetider til snåsamannen og tilbake til utgangspunktet. Hvor mange ganger skal Drillos utskjelte og bespottede fotballreligion korsfestes for så å stå opp igjen fra de døde?

SVARET er antagelig nærmere enn vi tørr å ane. Allerede når spillerne stolt entrer matta i de røde farger på De Kuip Stadion i Rotterdam i kveld, vil vil få det endelige og rettmessige svaret på om Drillofotballen er ute på dato eller ei.
Hvor underlig det kan høres ut, tror jeg faktisk det er lettere å slå et stjernespekket Nederlansk mannskap som allerede har VM-billetten i lomma og mentalt allerede sitter på førsteklasse til Johannesburg, kontra et sultent Makedonsk kollektiv, som aldri hadde noe mål om å underholde noen som helst. Vi har sett det før. Drillofotballen kommer til sin rett når det virkelig gjelder. Når mostanderen er Brasil, England, Tyskland eller Nederland. Jeg så et Nederlandsk kollektiv som aldri skinte mot Island, men som gjorde jobben og til tider spilte god fotball. Tidligere i kvaliken har jeg sett et Nederland som er bedre defensivt enn offensivt. Jeg vil gi Drillo rett i sitt utsagn om at de burde scoret flere mål i kvaliken, men problemet er at vi enda ikke står i posisjon til å hevde noe slikt. Først må vi ut å gjennskape magien vi så mot Tyskland.

ETTER FORESTILLINGEN som ble servert i Skopje, og ikke minst med det faktum at vår kanskje beste og viktigste brikke i Brede Hangeland må stå over oppgjøret på grunn av karantene, gjør utfordringen overveldene og i mange øynes umulig. I byen der Gud en fotballkveld tidlig på 1990-tallet ble sagt å være norsk fordi landslaget kunne gå svimle av banen med historiens heldigste 0 - 0-resultat.

Så umulig at troen på Drillo ikke kan flytte fjell?

‹‹Men tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees››

Jeg tror på fortsatt VM-håp for det Norske folk!

Vekkelsen er her!

DET ER PÅ TIDE at noen tar bladet fra munnen og behandler landslaget med en smule objektivitet. Vist har det norske folk lagt bak seg noen skuffende kvaliker, men altfor ofte har kritikken skutt feil tema. Det har etter min mening ført til et feil fokus rundt det norske landslaget.

Ikke missforstå meg. Jeg applauderer høylytt hver gang Bengt Eriksen og Drillo (ihvertfall til en viss grad) m.fl. åpner munnen. Disse såkalte ekspertene som mange vil kalle dem, er jeg langt i fra enig med hver eneste gang, men de representerer noe som altfor ofte ikke står på plakaten i norges største aviser, nemlig fotballfaglig tyngde.

I KJØLEVANNET av de katastrofale Myhre-tabbene i fjorårets EM-kvalik, har det etter min mening oppstått et altfor stort fokus på keeperplassen, og det såkalte keeperproblemet. Selvfølgelig hadde pressen all sin rett til å rette kritikk mot de grusomme keeper-blemmene til både Myhre og Opdal da det skjedde i fjor. Problemet oppstår imidlertid når denne saken blir så langdryg, at den totalt stjeler all oppmerksomhet fra temaer som er mye viktigere, hvis vi virkelig ønsker et landslag som kan spise kirsebær med de store. Mange vil kanskje mene at jeg selv har slengt meg på hylekoret her i bloggen, men jeg håper det kan sees på som et sakelig intiativ til debatt, og ikke en total planløs handling.

FEIL FOKUS #2 er etter min mening norsk presses til tider skremmende, naive og ensidige resultat fokus. Vist er ikke dette bare et fenomen i Norge, men selvfølgelig i de fleste land.

Jeg har ingen problemer med å se at Hareide ikke har oppnådd gode nok resultater med landslaget, men det som har bekymret meg mye mer, er de skuffende prestasjonene landslaget har levert under Åge Hareides ledelse. Her skal det sies at Hareide neppe har gjort det veldig mye lettere for seg selv, ved og altfor ofte komme med krøkkete uttalelser, som nok i mange tilfeller har dratt fokuset bort fra landslagets prestasjoner, og over på resultater.

Bak LED-lysene på tavla ligger diskusjoner som gjennombruddshissighet, press på ballfører, formasjon, sjanser etc. Hvis du i fremtiden kan være så snill å rette en smule mer fokus på disse teamene Truls Dæhli, vil det kanskje føre til at flere enn oss motgangssupportere i det hele tatt gidder å løfte blikket mot GET-kontrollen på stuebordet.

I SKOTTLAND KAMPEN på lørdag så jeg for første gang på flere år et landslag som løp for hverandre, var gjennombruddshissige og som ikke minst hadde selvtillitt til å spille ball. Konstellasjonen Strømstad, Winsnes og Grindheim på midtbanen gir oss en selvtillitt og tro på egne ferdigheter både med og uten ball, som vi sjelden har sett under Hareides regime. Grindheim og Strømstad ser ut til å ha vokst enormt etter å ha søkt lykken på kontinentet. Hangeland, som har rukket å bli en høyt respektert arbeider på balløya, ser ut til å ha brukt nok tid på tilvende seg nivået, og kan heller rette fokus mot å sy sammen Norges til tider vaklete forsvar. Selv om bataljonen bakerst på Hampden Park fungerte godt og takket være mye omtalte “Chris the miss” unngikk baklengsmål, var det et par ting å sette pekefingeren på.

Skal vi sette oss som mål å beseire fotballstormakten Nederland må posisjoneringen i det bakre ledd bedres. Da tenker jeg mest på backene Høiland og Riises tendenser til hele tiden å gi rom på ytterkantene av banen. Holland er tilbake i sitt beryktede totalsystem og maskineri 4-3-3. Gir vi dem rom på kantene vil de omringe oss og vi kan vente å bli presset inn i eget mål. Gamsten bør derfor fortsette der han slapp på lørdag, på høyrekanten, og ikke danne venstreside med John Arne Riise. Gamst Pedersen og John Arne på samme kant vil føre til store defensive hull.

Naivt er det dog å tro at Nederland ikke kommer til å presse oss fra alt håp, hvis vi velger å prøve og forsvare oss til seier. Tarik Elyounoussi uttaler i et intervju til magasinet i Dagbladet at han elsker å spille med Carew fordi han stjeler oppmerksomheten til forsvarerne, og at han får frie tøyler til å løpe. Det samme har Carews spissmaker i Aston Villa, Gabriel Agbonlahor uttalt. Nettopp av den grunn ville jeg valgt Tarik som John Carews spissmakker på Ullevaal på onsdag. Hareides bruk av Iversen mot Skottland kan forsvares. Vi trengte luftstyrke og fikk det. Mot et mye mer ballsikkert og temposterkt Nederland-kollektiv tror jeg ikke passordet for å bryte gjennom er det samme.

En annen ting som til tider fungerte meget godt mot Skottland var det kollektive presset på ballfører. Vi er helt avhengig av å opprettholde den samme standarden her, for i det hele tatt å kunne ta en problemstilling som “kan vi slå Nederland?” i vår munn. Christian Grindheim viste tendenser som kan overbevise Åge som at han er rett mann for den sentrale rollen, og plante tankene til Martin Andresen i Vålerenga for godt. Han viste passningssikkerhet og kreativitet, men mot Nederland vil jeg se en tøffere Grindheim, som går enda mer i krigen, og viser oss hvorfor han har vært en av nøkkelspillerne i Trond Sollieds Herenveen.

TULLETE INNKAST har blitt en uvane på det norske landslaget vi etterhvert har tilvendt oss. Jeg vil applaudere comeback-kid Erik “Myggen” Mykland for hans bidrag til å sette fokus på dette i fotballprogrammet Bakrommet i forrige uke på NRK. Hver gang vi vinner et innkast, skal John Arne kjæle med ballen som det var hans egen Shetlands Ponny. Tempoet draes ned, sekundene tikker og vi mister rytmen i angrepsspillet. Jeg holdt regnskap mot Skottland, og IKKE ETT eneste av disse tøysete innkastene førte til farligheter innenfor motstanderens 16-meter. Dette er en uting, som må renskes bort!

NEDERLAND har mange styrker og svakheter, og jeg vil ikke belyse alle disse her og nå, men det hersker liten tvil om de er et mye sterkere kollektiv offensivt kontra defensivt. Det kan vi utnytte ved å sette fokus på noen av temaene jeg har nevnt i dette innlegget, og ikke minst tørre å angripe med flere enn Carew. Ikke hodeløst, slik at Nederlands offensive kraft kontrer oss i senk, men med smarthet.

Jeg har tro på seier på onsdag. Kall meg gjerne naiv, men den spillemessige oppturen og helhetlige prestasjonen mot Skottland gir meg håp.

Støtt opp om Nasjonen!
Det er på tide å bøye seg etter GET-kontrollen igjen!

Jeg skal til Ullevaal.

Jeg er stolt av å presentere deg for en ny verdensmakt i fotball. Ikke bare et svar på Norges mye omtalte keeperproblem, men et svar på alle problemer denne nasjonen har måttet lide seg igjennom. Ihvertfall når det kommer til spillet fotball. La oss legge stolthet, nasjonalromantikk og patriotisme til siden et lite øyeblikk, og drømme om storhet.

Truls Dæhlie, Otto Ulseth, Esten O. Sæther og ikke minst det norske folk vil ei lenger mase om VM-sluttspillet vi ikke nådde. Eller EM-sluttspillet som røk på grunn av de fæle keepertabbene på overtid.

Når Esten O. Sæther drypper pennen og skriver sin krasse kritikk av John Carew i en tidlig juli utgave av Dagbladet, handler det om sjansen på overtid mot Argentina i VM-semifinalen, sjansen som aldri fant veien til nettmaskene. Det handler om Hangelands uvirkelige straffemiss i VM-bronsefinalen. Ikke minst retter han sterk skyts mot landslagssjef Morten Olsen, som han mener burde satt inn Chippen Wilhelmsson mye før.

En ny standard er satt.

Denmark, Norge og Sverige er gått i union og smidd sammen til fotballstormakten Skandinavia.

La meg presentere Skandinavias mye omtalte VM startellever i en 4-1-3-2 formasjon:

Keeper: Jesper Christiansen (FC København)
I Skandinavia finnes det ikke noe keeperproblem. Københavns solide sisteskanse Christiansen er det beste av det beste fra tre verdener.

Venstreback: Erik Edman (Wigan)
En defensiv solid venstreback med et godt skuddbein. Danner sammen med Riise en av VMs mest hardtskytende venstresider.

Midtstopper: Daniel Agger (Liverpool)
En duellkraftig og rask moderne midtstopper som kan sette i gang bakfra. Kan også score mål.

Midtstopper: Brede Hangeland (Fulham)
Midtstopperen som går i krigen for sitt nye land Skandinavia. Har også erfaringen som trengs etter mye heder og ære i Premier League.

Høyreback: Lars Jacobsen (Everton)
Fullender Skandinavias Premier League stålforsvar. Har også mye positivt å bidra med offensivt fra sin høyreback-posisjon.

Venstre midtbane: John Arne Riise (AS Roma)
Kan frigjøre seg fra de defensive oppgavene og kun konsentrere seg om det han er best på. Legge trykk på motstanderens mål.

Defensiv sentral midtbane: Tobias Linderoth (Galatasaray)
Den balanserende midtbanespilleren som i sin tid slo igjennom i Stabæk, frigjør offensiv kraft ved hjelp av gnistrende pasninger og taklinger.

Offensiv sentral midtbane: Kim Kallström (Lyon)
Skandinavias høyt fryktede offensive playmaker som skal tre Norge til mesterskapssuksess. Krutt i støvla har han også.

Høyre midtbane: Christian “Chippen” Wilhelmsson (Al-Hilal)
Ren ving i verdensklasse som terroriserer i Saudi-Arabia til daglig. Danner sammen med Jacobsen en massiv høyreside.

Spiss: Zlatan Ibrahimovic (Inter)
Denne mannen trenger vel en ingen videre presentasjon. En trollmann med magi som hovedfag. Kan frelse på egen hånd.

Spiss: John Carew (Aston Villa)
Store sterke Carew har alt unntagen avsluttninger i verdensklasse, men det har hans magiske spissmakker Zlatan. En dødelig duo.

Danmark er representert med 3 spillere, Norge er representert med 3 spillere og Sverige med 5 spillere.

Benken: Andreas Isaksson (PSV Eindhoven), Johan Elmander (Bolton), Olof Mellberg (Juventus), Fredrik Stoor (Fulham), Daniel Jensen (Werder Bremen), Per Ciljan Skjelbred (Rosenborg), Tarik Elyounoussi (Herenveen)

Tribunen: Martin Laursen (Aston Villa), Fredrik Strømstad (Le Mans), Thorstein Helstad (Le Mans), Niklas Bendtner (Arsenal)

Landslagssjef: Morten Olsen (Danmark)

En utrolig konkurranse på alle plasser.
Beklager Steffen Iversen og Jon Dahl Tomasson. Det er ikke plass i Skandinavias tropp.

Jeg ser gjerne ditt lag og dine tanker om Skandinavias fremtid.

Det såkalte keeperproblemet på det norske landslaget har høstet mye spalteplass i norske aviser og media i høst. Thomas Myhre startet det norske keeper-marerittet med sin uheldige innvolvering mot Bosnia i fjorårets EM-kvalik. Hareide trodde tabbekvoten var oppbrukt, og ga Myhre fornyet tillitt mot Tyrkia i Frankfurt fire dager senere. Norge ledet 2-0, men det endte tilslutt 2-2 etter to keepertabber så ufattelige at David James bare kan regnes som en speidergutt i forhold, og at selv Bjarte Flem må ha sperret opp øynene,  Pressen hadde fått blod på tann. Folket hadde sagt sitt. Myhre var ferdig.

Norges nye sisteskanse, Bergens store målvaktssønn Håkon Opdal, skulle nå redde Norges ære. Mannen som i følge VG-debattantene var kapabel til reise kjerringa etter Myhres forsmedelige innsats. Oppdal fikk etterhvert keeperplassen og fikk tillit mot Tyrkia på Ullevaal i kampen som skulle avgjøre Norges videre EM-skjebne. Matematikken var enkel. Norge måtte ta poeng mot Tyrkia hvis de skulle nå sommerens EM-sluttspill. Erik Hagen hadde sendt Norge i ledelsen med et brassespark for evigheten, og alt lå tilrette for EM-drømmen, men Håkon Opdal ville det annerledes. Emre fyrer av et skudd som fra tribuneplass ser helt ufarlig ut, men Opdal glipper ballen inn i nettet. Et nytt keepermareritt var under opprulling. Tyrkia vant tilslutt kampen 2-1 og keepermarerittene hadde kostet oss EM-plassen, mente de fleste.

Noen måneder senere varter Opdal igjen opp med en tabbe i privatkampen mot Montenegro. Pressen hadde fått blod på tann. Folket hadde sagt sitt. Opdal var ferdig på landslaget.

Kapittel tre i keepermareritthistorien heter Rune Almenning Jarstein. Det store talentet. Mannen som i følge VG-debattantene var kapabel til å reise kjerringa etter Opdals forsmedelige innsats i EM-kvaliken.

Jarstein kan neppe konkurrere med Myhre og Opdal når det kommer til tabber, men har vist svakhetstegn i sin så langt korte landslagsperiode. Tenker jeg selvfølgelig spesielt på hans inngripen på prosjektilen til Gudjohnsen mot Island. Isolert sett bør ikke det ta fram han plassen som landslagets førstekeeper, men riktignok har ikke den første sesongen hans i Rosenborg vært spesielt solid. Preget av mange tabber og usikre innvolveringer.

Så hvem skal stå i mål?
La meg presentere for det norske folk, Ola By Riise og Åge Hareide, mine tre alternativer på landslagets keeperplass.

Jon Knudsen (Stabæk)
En solid keeper som ofte har figurert på landslagssamlinger, men har havnet i skyggen bak andre norske profilerte keepere. Har hatt en god sesong på et Stabæk lag som leder Tippeligaen etter at 20 serierunder er unnagjort. Skal man følge VG-børsen er Super Jon som Stabæk supporterne kaller han, den beste keeperen i Tippeligaen med norsk pass. Gjorde en stor brøler mot Rosenborg på Lerkendal i sommer, men er nok den keeperen i landslagsdiskusjonen som muligens gjør færrest store tabber. Viktig å legge til at han har vært stabilt god i mange sesonger, ikke bare i år.

STYRKER: Feltarbeidet, få store tabber, erfaringen, stabilitet
SVAKHETER: Få ekstreme redninger, plassering, erfaring mot topp mostand

Rune Almenning Jarstein (Rosenborg)
En etter min mening mere ekstrem og ustabil keeper enn kollega Knudsen. Har ikke imponert i Rosenborg etter overgangen fra Odd Grenland, og kritikerne mener Hirschfeld fortsatt burde voktet målet i Trondheim. Ikke Jarstein. Fra Odd tiden ble vi derimot kjent med en keeper som kunne varte opp med de mest ekstreme redninger. God i feltet var han også. Rosenborg trener Erik Hamrén valgte å vrake Jarstein i bortekampen mot Brøndby i UEFA-cupen, og kritikerne godtet seg da erstatter Lund Hansen storspilte i RBK målet. En annen faktor er Rune Jarsteins til tider voldsomme temperament. I Odd tiden ble garderobedører knust og supportere fikk se hans finger. Jeg tror absolutt at temperament kan være en god egenskap som keeper, men det forutsetter at man bruker det riktig.

STYRKER: Ekstreme redninger, rask i gangsetting, erfaring mot topp mostand
SVAKHETER: For mange tabber, feltarbeidet, stabilitet, temperament/psyken(?)

Per Morten Kristiansen (klubbløs)
Ikke sett morgenkaffen i halsen nå. Mange vil mene at dette er litt på kanten til det useriøse (dette er tross alt en seriøs analyse), men jeg står for det jeg skriver. Per Morten Kristiansen voktet inntil nylig buret for FK Haugesund i Adeccoligaen, og har en fortid som keeper i både Moss og Fredrikstad. Tidligere U21 landslagskeeper (21 kamper) og ble i 2006 nominert til Kniksenprisen for årets spiller i 1. divisjon. Var en av hovedårsakene til at Haugesund nådde cupfinalen i fjor. FK Haugesund valgte nylig å fristile han fra kontrakten, for å satse på den yngre Beau Molenaar. Per Morten Kristiansen og majoriteten av Haugesund supporterne er ikke enige i avgjørelsen, og mener Kristiansen kunne vært en viktig brikke i sesongene fremover. Haugesund på sin side, legger Kristiansens skadeplager til grunn. Derfor er han neppe aktuell på denne siden av jul, men sannsynligheten for at han kommer til å spille i Tippeligaen til våren er etter min mening stor. Dermed vil han være høy-aktuell til andre halvdel av VM-kvaliken, hvis både Jarstein og Knudsen skulle velge å bli med i landslagstabbenes hall of fame.

STYRKER: Feltarbeidet, rekkevidde på streken, få store tabber*
SVAKHETER: En mot en, ingen erfaring fra toppnivå, utspill*

* basert på de tre kampene jeg har sett han spille i år i Adeccoligaen og kamper fra NM 2007.

Dommen
Kjære Ola By Riise og Åge Hareide
Kaprer Jarstein tilbake plassen som Rosenborg førstevalg de neste ukene, og gjør et greit inntrykk, bør han etter min mening stå i mål mot Nederland. Skjer ikke dette og Lund Hansen beholder plassen, mener jeg Hareide må kjenne sin besøkelsestid å gi Jon Knudsen plassen.
Skulle vi komme i den situasjonen at Knudsen også gjør fatale feil som koster Norge poeng, vil jeg få lov til å presentere min joker Per Morten Kristiansen. Det forutsetter selvfølgelig at han spiller i Tippeligaen og er skadefri. Han har potensialet.

Download link

Dagbladet presenterte i går deres VM-lag spådom, men særlig realistiske var de ikke, etter min mening. Midt oppi EM-skuffelsen gir klefstad.net deg de realistiske spådommene.

Målvakt: Rune Allmenning Jarstein (25 år under VM)
Etter et par “Myhre tabber” i VM-kvaliken var det over og ut for Opdal. Jarstein har utviklet seg veldig siden overgangen til Premier League, og overbeviser for både klubb og landslag.
Klubb i 2010: Reading

Høyreback: Espen Ruud (26 år under VM)
Nesten enig med Dagbladet her. Offensiv backtype, fikk sjansen allerede i første kamp i VM-kvaliken i 2008. Målfarlig.
Klubb i 2010: Rosenborg

Midtstopper: Tore Reginiusen (24 år under VM)
Utviklet seg etter til å bli en spillende midtstopper med pondus og ikke minst styrke i duellene. Taklet overgangen til Premier League uten problemer.
Klubb i 2010: Newcastle

Midtstopper: Brede Hangeland (29 år under VM)
Det nærmest oser kontinutet og karisma av Brede etter at kapteinsbindet ble hans allerede før VM-kvaliken startet. Blitt en bauta i Premier League.
Klubb i 2010: Everton

Venstreback: John Arne Riise (29 år under VM)
Etter overgangen til Aston Villa ser det ut som John Arne har funnet seg selv igjen, etter en middelmådig sesong i L’pool. Tar over tronen som spilleren med flest landskamper for Norge.
Klubb i 2010: Aston Villa

Høyre indreløper: Per Ciljan Skjelbred (23 år under VM)
Har virkelig blomstret på landslaget etter en litt treg start, og nyter stor tillit i Frankrike. Blitt sterkere og raskere. Den nye stjernen på laget. Jaktes av større klubber?
Klubb i 2010: Marseille

Sentral midtbane: Vadim Demidov (23 år under VM)
Spilte seg inn på Rosenborg laget tidlig i 2008 sesongen etter overgangen fra Hønefoss, og har bare blitt bedre og bedre. Sentral i Champions League for RBK.
Klubb i 2010: Rosenborg

Venstre indreløper: Christian Grindheim (27 år under VM)
Har fått en fryktet skuddfot og blitt enda mere kreativ siden overgangen fra Vålerenga. Blitt mere stabil.
Klubb i 2010: Brann

Høyre ving: Tarik Elyounoussi (22 år under VM)
Forsvant fra tippeligaen i desember 2008, er blitt tøffere og enda mer driblesterk.
Klubb i 2010: West Ham

Midtspiss: John Carew (30 år under VM)
Norges evige spydspiss, ble hakket hvassere foran mål med alderen. Supersterk.
Klubb i 2010: Portsmouth

Venstre ving: Morten Gamst Pedersen (28 år under VM)
Fikk sving på norske dødballer, stadig målfarlig.
Klubb i 2010: Tottenham